Runar & Birgittes bryllup
Birgitte B. Lygre Bergen Samle inn til Kreftforeningens arbeid

Runar & Birgittes bryllup

- Jeg vil aldri mer kjøre opp den veien der, sa Mikkel, og pekte på veien opp mot hovedinngangen på Haukeland sykehus. På 17. mai i år, fire dager før sin 4-årsdag satt vår bunadskledde gutt i baksete på bilen med en overpriset gassballong, rester av is rundt munnen og en kledelig dasj med krem i det nyklipte håret, på vei til 17. mai-lunsj hos mormor og morfar. Frisk og glad, men med noe i bagasjen som de fleste fireåringer ikke har. Opplevelser og minner fra tiden som kreftpasient som han ikke er i stand til å formidle til oss fullt ut, men som kommer til oss som små drypp i ulike situasjoner. - Vi må nok det. Men ikke så ofte som før, sa jeg. Vi synes vi er heldige. Vi kunne kjøre forbi Haukeland på nasjonaldagen. Selv om bunken med innkallinger til Haukeland, Riksen og Ullevål fortsatt er rimelig fyldig, kan vi dra til alle disse timene med vissheten om at det har gått bra med Mikkel, og at det med all sannsynlighet kommer til å fortsette å gå bra. Helt siden vårt første møte med kreftdiagnosen for ti år siden, da Runar fikk beskjed om at han hadde fått testikkelkreft med spredning, har vi opplevd et helsevesen som fortjener ros for alt de har gjort for oss. Et helsevesen som fungerer, som handler raskt, som vet hva de skal gjøre, og som gjør det. Viktigst av alt, et helsevesen som fikk både Runar og Mikkel på beina igjen. I løpet av disse årene har vi møtt, og møter fortsatt, mange som ikke har vært like heldige som oss. Noen av dem kjemper fortsatt - andre er ikke lenger her. På 17. mai kunne vi stå opp til det vanlige kaoset, ikle oss bunadene (den ene strikket ferdig i nattens mulm og mørke helt på tampen), dra til byen og se prosesjonen, spise is og pølser, kjøpe gassballonger, stå i eviglange køer med tissetrengte barn, og trykke oss sammen på en Bybane med defekt klimaanlegg. Vi kunne tromme sammen en waldorfsalat i panisk teamwork, forlate kjøkkenet som en slagmark, og dra på besøk der barna briefet med nylærte mai-sanger foran et takknemlig publikum. Og så kunne vi dra hjem, kaste bunadene og spise kvelds i morgenkåpe mens vi klaget over at 17. mai tross alt er sykt slitsomt, liksom. Da vi kjørte forbi veien opp mot Haukeland, tenkte jeg en altfor kort tanke på dem som ikke fikk være med på festen. Noen har andre ting å stri med enn bunader som klør og fraværende intimsoner på Bybanen. Vi ønsker å gjøre noe for noen av dem, og bidra til at flere skal overleve kreftsykdom. Når vi nå endelig har bestemt oss for at det er på tide at vi gifter oss, ønsker vi å benytte anledningen til å ønske oss noe annet enn sølvtøy og lysestaker. I stedet ønsker vi å oppfordre til å gi et bidrag til Kreftforeningen. Vi er takknemlig for all støtte fra dem som har lyst til å gjøre en forskjell i arbeidet med å forebygge og bekjempe kreft, samt å bedre livskvaliteten til pasienter og pårørende.

Innsamlet beløp:
Mål: 30 000 kr
Periode:
19.05.2016 11.09.2016

Aktivitet

Donasjoner:

Siste donasjoner

{{don.Amount | number:0}} kr
{{don.Name}}
{{don.Message}}
Runar & Birgittes bryllup
Birgitte B. Lygre
{{don.MessageAnswer}}
Det er ingen som har gitt til denne innsamlingen enda.
Your browser is out-of-date!

Update your browser to view this website correctly. Update my browser now

Close